Pianomusikk
De vanskeligste pianostykkene
Noen stykker er vanskelige fordi de er raske; andre fordi man må hoppe, strekke seg langt eller holde ut i en time. Her er verkene pianister nevner om og om igjen, hva som gjør hvert av dem vanskelig, og hva du skal lytte etter. Og til slutt: hvor raske er fingrene dine?
«Vanskelig» har mange former
Det finnes ingen offisiell rangering, og pianister krangler om den i det uendelige, fordi vanskelighet har mange former.
- Tempo: mange toner i sekundet, alle jevne.
- Hopp: å treffe en fjern tangent i blinde, om og om igjen.
- Spennvidde: akkorder bredere enn en oktav. Store hender har en fordel.
- Utholdenhet: å spille i tretti minutter, eller fire timer.
- Kontroll: å spille svært raskt og samtidig svært svakt.
- Hukommelse: å holde tusenvis av toner i hodet.
Stykkene
I ingen bestemt rekkefølge. Alle er mye vanskeligere enn stykkene på dette nettstedet, og det er nettopp poenget.
Balakirev, Islamey (orientalsk fantasi)
1869
Etter danser han hørte i Kaukasus: gjentatte toner og hopp over hele klaviaturet, i fullt tempo, i åtte minutter. Lenge var den målestokken: den som kan spille Islamey, kan spille hva som helst.
Lytt etter: Den samme tonen gjentatt utrolig raskt, og det eneste pusterommet, den syngende midtdelen.
Ravel, «Scarbo» fra Gaspard de la nuit
1908
Ravel sa at han ville skrive noe vanskeligere enn Islamey, og svaret ble Scarbo, en nisse som hopper rundt i soverommet om natten. Raske tonegjentakelser, veldige arpeggioer, plutselige skifter fra hvisking til torden, med Ravels presisjon.
Lytt etter: De flagrende tonegjentakelsene i begynnelsen, og hvor svakt de må spilles i det tempoet.
Liszt, La Campanella
1851
Den tredje av Liszts Store etyder etter Paganini, på motiver fra finalen i Paganinis andre fiolinkonsert. Høyre hånd hopper om og om igjen fra midten av klaviaturet til den høye «klokken», mer enn en oktav unna, og må lande lett hver gang.
Lytt etter: Den høye klokken som klinger over alt, og høyre hånd som aldri bommer på den.
Liszt, Transcendental etyde nr. 5, Feux follets
1852
Lyktemenn over en myr: høyre hånd spiller raske, lette dobbeltgrep med ubekvemme fingersettinger som må låte som luft. Mange pianister regner den som den vanskeligste av de tolv Transcendentale etydene.
Lytt etter: Lettheten. Høres anstrengelsen, er den ikke ferdig ennå.
Chopin, Etyde i a-moll op. 10 nr. 2
1833
En kromatisk skala som uavbrutt løper opp og ned, spilt med høyre hånds svakeste fingre (3, 4 og 5), mens tommel og pekefinger spiller stille akkorder under. Kort, men fryktet.
Lytt etter: En helt jevn kromatisk strøm, spilt med fingre som ikke vil.
Chopin, Etyde i giss-moll op. 25 nr. 6 («tersetyden»)
1837
Tersetyden: to toner samtidig i høyre hånd, i raske kromatiske løp og triller. Legato-terser hører til de vanskeligste teknikkene på piano, og her tar de aldri slutt.
Lytt etter: Terstrillen i begynnelsen: man hører straks om det går.
Beethoven, Sonate nr. 29 «Hammerklavier» op. 106
1818
Omtrent førtifem minutter, og på slutten en veldig, innviklet fuge. Beethoven skrev over første sats en metronomangivelse (halvnote = 138) så rask at de fleste pianister spiller langsommere, og man krangler fortsatt om han mente det.
Lytt etter: Hoppet helt i begynnelsen, og sluttfugen, der flere stemmer løper samtidig.
Brahms, Variasjoner over et tema av Paganini op. 35
1863
Brahms kalte dem «Studier for piano»: to hefter med variasjoner over temaet fra Paganinis Caprice som også Liszt og Rachmaninov brukte, hver med sin egen tekniske oppgave, fra brede akkorder til to mot tre.
Lytt etter: Hver variasjon, og hver hånd, med et nytt problem.
Rachmaninov, Pianokonsert nr. 3
1909
«Rach 3», som filmen Shine gjorde berømt langt utenfor konsertsalene. Tette akkorder som krever svært store hender (Rachmaninov skal ha nådd en tredesim), en veldig kadens i første sats og førti minutter der pianoet nesten aldri får hvile.
Lytt etter: Den enkle, rolige melodien i begynnelsen, og hvor langt pianoet reiser fra den.
Stravinskij, Tre satser fra Petrusjka
1921
Stravinskij skrev om balletten sin for piano til Arthur Rubinstein og fikk inn et helt orkester: begge hender hopper samtidig over klaviaturet, ofte i forskjellige tonearter.
Lytt etter: Hvor mye orkester én eneste pianist kan spille.
Alkan, Konsert for soloklaver (fra op. 39)
1857
En konsert uten orkester: pianisten spiller både solist og orkester. Bare første sats varer nesten tretti minutter, full av tette, raske passasjer.
Lytt etter: Øyeblikkene der pianoet i samme takt blir orkesteret og så solisten igjen.
Godowsky, 53 studier over Chopins etyder
1894–1914
Godowsky skrev om Chopins allerede vanskelige etyder 53 ganger: noen bare for venstre hånd, andre (som «Badinage») spiller to av Chopins etyder samtidig.
Lytt etter: En etyde bare for venstre hånd som låter som for to hender.
Sorabji, Opus clavicembalisticum
1930
Omtrent fire timer og så kompakt at Sorabji selv i flere tiår ba om at musikken hans ikke skulle spilles offentlig. Den nevnes like mye for lengden som for vanskelighetsgraden.
Lytt etter: Størrelsen: svært få pianister har spilt den i sin helhet.
Ligeti, Études pour piano
1985–2001
Moderne etyder av rytmer som overlapper og forskyves, av og til med forskjellig taktart i hver hånd. «L'escalier du diable» (Djevelens trapp) stiger og stiger og ser aldri ut til å nå toppen.
Lytt etter: Hendenes rytmer som aldri helt faller sammen.
Hvor mange toner klarer du? Trilletesten
En trille er den raskest mulige vekslingen mellom to toner: den enkleste testen av fingrenes fart og jevnhet. Veksle mellom to tangenter i ti sekunder (trykk på flatene eller bruk F og J), så raskt og jevnt du kan.
Jevnheten teller like mye som farten: en rask, ujevn trille låter dårligere enn en langsommere, jevn. På et ekte piano, prøv med fingrene 2 og 3, så 3 og 4: mye vanskeligere.
Fra første sang til toppen
Pianistene som spiller Islamey, begynte med noe som Mary Had a Little Lamb. Her er veien til toppen, med stykkene på dette nettstedet.
Mellom det avanserte nivået og toppen er veien lang: Bachs Das wohltemperierte Klavier, Chopins etyder, Beethovens sonater. En lærer, og Ivory, følger deg på hvert trinn.
På vei mot toppen: hva jobber du med nå? Ivory lytter når du spiller, og sier hva som ikke stemmer: en tone som mangler, en hånd som kommer for sent, en ujevn akkord. Så får du høre hvordan det skal låte.
Vanlige spørsmål
Hva er verdens vanskeligste pianostykke?
Man kan ikke nevne ett eneste, fordi vanskelighet har mange former. Pianister nevner ofte Balakirevs Islamey, Ravels Scarbo, Liszts La Campanella og Feux follets, Rachmaninovs tredje pianokonsert og, for lengdens skyld, Sorabjis fire timer lange verk.
Er La Campanella det vanskeligste stykket?
Det er et av de mest kjente vanskelige stykkene, først og fremst på grunn av høyre hånds hopp til den høye klokken. Men mange pianister mener at Islamey, Scarbo eller noen av Liszts Transcendentale etyder er minst like vanskelige.
Hva gjør et pianostykke vanskelig?
Tempo (mange jevne toner i sekundet), hopp (å treffe en fjern tangent sikkert), spennvidde (akkorder over en oktav), utholdenhet, kontroll (raskt og svakt) og hukommelse. De vanskeligste krever flere ting samtidig.
Hva er Chopins vanskeligste stykke?
Blant etydene nevnes ofte op. 10 nr. 2 (kromatisk skala med de svake fingrene) og op. 25 nr. 6 (raske terser). Blant de store verkene nevnes ofte den fjerde balladen og finalen i den tredje sonaten.
Hvor raskt spiller en profesjonell pianist?
I raske løp og triller er det ikke uvanlig med godt over ti toner i sekundet i én hånd, og alle jevne. Trilletesten på denne siden viser hvor du ligger.
Hvilke stykker låter lette, men er vanskelige?
Debussys Clair de lune eller Saties Gymnopédie nr. 1 låter enkle, men vanskeligheten er kontrollen: svakt, jevnt og med akkurat riktig pedal. Bachs Preludium i C-dur er lett å spille og vakkert vanskelig.